Moto Guzzi 750-S3
Ved inngangen til 1970-tallet innledet Moto-Guzzi produksjonen av en rekke sportsmaskiner, og V7-Sport slo an tonene. Hjernen bak den nye generasjonen motorsykler fra Guzzi var ingen ringere enn legenden Lino Tonti. De nye maskinene var lange, lave, og smekre, slik som denne 750-S3, og som ledet frem til den legendariske Le Mans-serien.
0/0
For innvidde lyder navn som Le Mans, V7-Sport og 750-S3 som søt musikk. Like fullt trenger man ikke være kjenner av Moto Guzzi for å forstå hvilket segment disse syklene går inn i. Et blikk holder lenge, vi snakker sportsmaskin. Guzzis 70-talls gateracere skilte seg ut i mengden av motorsykler, med sine lange, lave og smale linjer. Det mest markante særtrekket var imidlertid den tverrstilte v-motoren som sendte kraften til bakhjulet via kardangen. Denne tekniske løsningen ble Moto Guzzis varemerke.
Fra V7-Sport til 750-S3
Moto Guzzis første rendyrkede gateracer er utvilsomt modellen V7-Sport som kom i salg i 1972. Sammenlignet med tidligere modeller fra Guzzi fremstår V7-Sport som langt smekrere, og det litt sidrumpa designet som hadde preget mange av modellene, ble avløst av smale skjermer, små sidedeksler og profilerte felger i aluminium. Det lave styret understreket sykkelens sportslige karakter, og sammen med bensintanken og den flate salen, løp det en lav linje hele veien. Eksosanlegget var også preget av en horisontal linjeføring, noe som forsterket de lave linjene. I sum ga dette modellen et svært lavt tyngdepunkt, som sammen med den lange hjulavstanden og den råsterke v-twinnen ga sykkelen svært gode kjøreegenskaper. Nå var ikke prislappen på V7-Sport tilpasset “hvermansens” lommebok. De første modellene av V7-Sport ble bygget for hånd på Guzzis racingsavdeling, og sykkelen var svært kostbar. Derfor ble kjøreopplevelsen forbeholdt en liten, men kjøpesterk gruppe av mc-entusiaster. V7-Sport var egentlig tiltenkt en motor med et slagvolum på 850 ccm. Dette ble imidlertid justert ned, til 748 ccm, slik at sykkelen kunne klassifiseres for deltagelse innen racing i Formula 750-klassen.
Lino Tontis mesterverk
I 1974 kom oppfølgeren, 750-S. Denne benyttet seg av samme ramme og forgaffel som V7-Sport, men fikk doble hydrauliske skivebremser foran. Motoren i 750-S var nesten identisk med V7-Sport, men det ble nå benyttet kjede i stedet for drev på ventilsystemet. I 1975 kom en oppgradert versjon av 750-S, nærmere bestemt 750-S3. På tross av at S3 til forveksling var lik S, hadde den en rekke oppgraderinger. De mest synlige var skivebremsen bak, som forøvrig var en del av integralbremsesystemet. Dette systemet fordelte bremsekraften mellom forhjulet og bakhjulet.
Alejandro De Tomaso
Sammenligner vi V7-Sport med 750-S og 750-S3 er det tydelig at de to siste har fått et mer kantete design. Dette er ikke tilfeldig, og kan tilskrives Alejandro De Tomaso som kjøpte Moto Guzzi i 1973. Sammen med flyingeniøren Lino Tonti (1920-2002) satte han sitt preg på de sportslige modellene, nettopp ved at de runde, myke linjene ble avløst av en ny “strek” som var preget av rette linjer, kanter og vinkler. Moto Guzzi hadde nå gått fra å være et delvis statseid selskap, til å bli en del av konsernet “De Tomaso Industries Inc”. Den kommersielle suksessen lot ikke vente på seg og bunnlinjen ble ganske raskt preget av tall på plussiden. Dette ga frisk kapital til utvikling av nye modeller. De Tomaso satt forøvrig på eierskapet av Guzzi frem til år 2000. Dette året ble fabrikken solgt til Aprilia.
Tekniske data Moto Guzzi 750-S3, 1975-modell:
Motor: 2-sylindret 4-takter, tverrstilt v-twin, ohv
Slagvolum: 748 ccm
Effekt: 62 hk v.6900 omdr.
Ant.gir: 5
Dekk foran: 3.25 x 18
Dekk bak: 3.50 x 18
Tank: 21 liter
Vekt: 206 kg (tørr)
Toppfart: 204 km/t
